Hei mine kjære lesere.
Jeg veit ikke helt hvordan jeg skal starte disse blogginleggene jeg har så store planer om, jeg er redd starten min blir for brå og det blir for mye for mine lesere. Derfor vil jeg starte forsiktig og bygge meg oppover. Jeg er så klar ingen «blogger» med «mange» lesere så derfor vil jeg ikke sprenge bloggen min helt.
Jeg vil derfor fortelle litt om meg selv dypere slik at dere blir ordentlig kjent med meg. Jeg bor på Hafslundsøy, som en en liten øy i Sarpsborg kort vei til sentrum. Her bor jeg med min familie, der vi er 4 stk til sammen og min lille hund Eddie. Jeg er lærling og skal ta fagbrevet om ett år som salgsmedarbeider, ved siden av starter jeg nå førstkommende september med ett nettstudie (NKI) jeg har drømt om lenge, interiørarkitekt. Dette ser jeg veldig frem til. Jeg er absolutt ingen skole jente, så derfor velger jeg nettstudier på ett års løp, fremfor 3 år på en skole. Jeg elsker å klare meg selv og vil derfor jobbe så mye som mulig vedsiden av min studie så dette vil passe meg perfekt. Jeg har en fortid med å jobbe mye, da jeg var ansatt hos Bikbok og Bianco, gledet meg hver eneste dag til å jobbe. Så jeg vil si praksis arbeid er min sterkeste side, og stå på vilje vil jeg også si jeg har mye av. (selvros er viktig og veldig godt for deg).
Jeg har en vond og vanskelig fortid som gjør at jeg er ufattelig stolt av meg selv av hva jeg selv har klart og oppnådd aleine. Mine bein er plantet på jorden ganske så godt nå, og det er godt for meg om mine «issues». Dette gjelder noe så vondt som angst. Det var en periode i livet mitt som alt gikk galt og jeg ble psykisk syk. Av angst. Det var ikke så lett for det var ikke mange rundt meg som forsto eller trudde meg og det gjorde det ekstra vanskelig. Og ja, det er ufattelig vanskelig å sette seg i en slik situasjon hvis du ikke har opplevd noe slikt før. For ordet angst høres kanskje ikke så skremmende, eller ille ut, men det kan utvikles til noe så ille. Å ikke ha noen å støtte deg til når du føler du er den eneste i verden som har det slik, det er tungt. Du blir så aleine at du isolerer deg, sperrer deg hjemme, inne på rommet, i sengen. Usosial og går glipp av dine beste år av ungdomsårene.
Men det er selvsagt ingen andre enn deg selv som kan løfte deg opp igjen selv når du går ned i dette svarte «hullet» og tror du har nådd bunnen. Og for meg tok det år med å komme meg ut av dette grusomme marerittet. Dette er kanskje fordi jeg var hele tiden redd og turte ikke stå i mot det selv, så jeg sto på de tryggeste områdene og blei der. Helt til mine foreldre grep inn, de kan jeg ikke takke nok for å ha løftet meg, støttet meg og pushet lille meg ut i den store verden , som nå har vokst seg stor på erfaringer og mestringsfølelser. Dette kom nesten hver dag og selvtillitten steg betraktelig. Jeg har selv blitt en så mye mer takknemmlig person, fordi du verdsetter alt på en helt annen måte, føler iallefall jeg selv. Bare det å ta seg en tur på cafe med en venninne er for meg så fantastisk og stort for meg. Fordi jeg klarer å komme meg ut av denne «dumme» døren ut til den «store» verden der jeg følte meg så liten, men som ikke lenger er redd for å trokke over dørlisten og ut. Ut i det fri.
For deg er det selvsagt kanskje ufattelig vanskelig å sette seg i min possisjon, eller å kjenne disse vanlige hverdagslige tingene så spesielt som det jeg gjør. Men det mener jeg du heller ikke skal, bare det å tenke seg om to ganger før du dømmer eller hører ordet angst som en person sliter med. Støtt de, ikke trekk de fra deg. For de trenger å støttes, slik du også gjør iblandt. Alle gjør det, men noen kanskje litt ekstra. Bare det å få spørsmålet om det går bra, eller å få en god, trygg klem kan gjøre dagen til denne personen ganske så bra. For bare det kan være en mestringsfølelse for den personen.
Jeg kunne skrevet så mye mer om dette med angst og enda dypere, og jeg har så mye på hjertet om dette temaet. Men det gjør jeg ikke nå og vil ikke overdrive inlegget. Jeg vil bare få det ut i verden at angst skal taes alvorlig det også, for det er forferdelig å stå i det og vondt, spesielt aleine. Men vi alle er sterke nok og vil overvinne dette en eller annen dag, for det er vi mennesker lagd av og det er ikke farlig, det er kun hodet ditt som prøver å «fucke deg opp» og ødelegge. Men jeg tenker og ser på dette som en ufattelig stor erfaring og jeg selv har nådd så mye med meg selv, og det beste med det er at jeg kjenner meg selv 100%, det er viktig.
Jeg håper dette inlegget kommer til nytte for noen, eller bare en. Uansett, du skal ikke stå aleine i den «krigen» av å overvinne angsten. Og jeg vil også takke spesielt min aller beste veninne Tanja Susann du er unik og familien min for at dere alltid har vært der og er der for meg når jeg trenger deg mest, uten dere hadde jeg aldri klart det, for du har stor inspill i dette, og det så mange andre som også har vært der for meg som jeg ikke kunne takket nok, vit det. Dere er de viktigste i livet mitt.
Kiss & hugs.
